This too shall pass

Det er to grunner til at jeg velger å skrive åpent om dette. Den ene er at jeg er trygg på at dette går over, derav overskriften. Den andre grunnen er at jeg selv beundrer åpenhet. Jeg beundrer mennesker som er åpne om det de står i, og jeg synes det er viktig å ufarliggjøre.
Samtidig får jeg mange tanker om hvem som skal lese akkurat dette, og synes det er tøft å vite at mennesker som står meg nær leser dette. Noen ganger er det mindre skummelt å fortelle til en masse uten ansikt, enn til venner, kolleger, bekjente. Men jeg hopper i det. Man skal alltid være litt modigere enn man egentlig er.
Jeg er deprimert.

Det handler ikke lenger om lillebror, om å bli uventet gravid og takle det. Jeg har 12 uker igjen av svangerskapet, og gleder meg til å få en baby i huset igjen. Jeg koser meg med sparkene lillebror gir, og passer på å kjenne med hendene hver gang han gir livstegn. Det at han sparker i magen er med på å knytte oss sammen, og jeg er takknemlig for denne kommunikasjonen jeg som mor har med mitt ufødte barn.

Lillebror er og skal bli høyt elsket. Jeg har begynt å kjøpe babyutstyr som er viktig for meg og oss og som gjør det hele mer nært og virkelig. Lillebrors storesøstre koser med magen og med mammaen, og det har vært uvurderlig i prosessen det har vært å bli klar for å ta i mot et nytt barn.

Jeg ser, forstår og er takknemlig for at vi skal få enda en å elske i vår familie.

Depresjonen handler om meg. Jeg har et stort behov for egentid, for voksentid, for vennetid, for kjærestetid. Jeg vet av erfaring at livet ikke stopper selv om det kommer en til, men likevel føles det slik.

Depresjonen handler ikke om hva jeg vet, men om hva jeg føler. Angsten jeg har for at mitt liv stopper. Jeg forstår at det ikke gjør det, men strever med følelser rundt dette likevel.

Einar er igjen en klippe, trøster og forsikrer meg om at det ikke trenger å være slik. Vi velger vårt liv, og vi kan skape rom for meg. Jeg vet vi kan det, men i mitt hode kverner minnene om Mira som gråt fra jeg gikk ut av huset til jeg kom hjem igjen til hun var ganske stor.

Jeg ønsker jenteekvelder, fester ut i de små nattetimer – men jeg vet også at jeg i mange år har gått tidlig hjem fordi jeg hater dager som er preget av for lite søvn og fyllesyke. Jeg skulle ønske jeg kunne gi mer slipp i denne ansvarlige mammadelen av meg, og er frustrert fordi jeg tror denne ansvarlige mammadelen nok en gang kommer til å ta overhånd. Jeg tror dette er selve «problemområdet».

Jeg er illsint fordi det er mitt liv som står på vent. Sint fordi jeg er redd for at jeg skal la det stå på vent. Sint fordi jeg på grunn av depresjonen er så utmattet at jeg ikke orker noe særlig. Jeg trenger fred og ro, og har mye av det nå. Samtidig prøver jeg å være med på enkle ting som familiebursdager, håndballkamper og lignende. Denne uken skal jeg prøve meg på både foreldremøte og avslutninger på skole og barnehage. Det er hyggelig, men jeg blir fort utmattet og må hjem å legge meg.

Jeg blir fort på gråten av å møte noen jeg ikke har sett på en stund. Jeg synes det er tøft å bli spurt hvordan jeg har det. For jeg klarer ikke svare noe som ikke er sant. Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt er bra, men jeg klarer ikke lyve på meg det og svarer sant. Derfor orker jeg heller ikke oppsøke situasjoner hvor jeg møter mange på en gang. Jeg har ikke vært på jobb på en stund, og savner å hilse på kolleger og elever. Men jeg blir helt utafor bare av tanken på å møte så mange på en gang, så jeg har ikke vært der enda. Jeg klarer ikke smile og si at alt er bra når det ikke er det. Det at jeg er så synlig gravid nå gjør meg helt stresset, for det er jo en naturlig ting å snakke om når folk ser meg. Derfor vil jeg helst ikke bli sett.

Av og til er jeg en liten tur i byen. Nøye planlagt, raskt hjem igjen. Noen få ganger har jeg vært på kafe. Selv om jeg blir sliten, så tenker jeg at det er viktig å utfordre meg litt også. Jeg må stå i situasjoner hvor jeg møter folk, hvor jeg får spørsmål om hvordan jeg har det.

Min jordmor har vært fantastisk i løpet av svangerskapet. Jeg har fått ekstra oppfølging, og vi avtalte tidlig at når jeg kjente at jeg trengte mer oppfølging, så skulle jeg si fra. På mandag satt jeg gråtende på kontoret hennes og sa akkurat det. Nå trenger jeg ekstra hjelp. Målet mitt er at når lillebror er ute, og etter hvert som hormonene roer seg, så skal også depresjonen forsvinne. Dette har jordmor og jeg snakket om siden starten, at jeg står i en svangerskapsdepresjon, som ikke skal gå over til fødselsdepresjon.

PS: Mange lurer på tips til kosthold som gravid. Jeg kan dessverre ikke svare, for jeg trenger å føle at jeg er ærlig i det jeg gjør. Jeg gjør så godt jeg kan, men spiser dessverre ikke fullt så bra som jeg skulle ønske selv for tiden. Jeg har lite energi til å lage mat, og det har medført mange knekkebrød. Dessverre spiser jeg også litt sukker også nå. Mye mindre enn før, men altfor mye for meg. For det største problemet med sukker og meg, er nettopp at det påvirker humøret mitt. Akkurat nå tilgir jeg likevel meg selv for alt jeg ikke får til. Jeg skulle ønske jeg fikk det til, men nå har jeg en annen jobb jeg må fokusere på.

Klem fra Cecilie – som skal utfordre seg selv ved å møte venninner til lunsj nå♥