Supermamma versus slitenmamma

Nå som hverdagen er tilbake, hadde jeg lyst til å dele denne med dere:

Supermammaen klarer alt. Morgenene går av seg selv. Jeg står opp tidlig, steller meg, tar en kopp kaffe før barna vekkes. Klær ligger framme, matpakker smøres, barna spiser. Alle er klare når vi må dra, alle prater og skravler i munnen på hverandre.

Slitenmammaen henger etter. Trøtt som en dupp når klokka ringer. En fot i sirup, en fot som forsøker å tre på buksa. Barna er trøtte. Brødet er tørt. Må trylle fram frokost og trauste matpakker. Må mase på barna, og ut kommer ord som tilhører en annen. Hvor ble det av den pedagogiske, kjærlige mammaen? Alt jeg hører er sure ord. De kommer fra min munn, men det er som om de ikke er mine. Nå drar jeg straks, renner det ut av munnen. Den som ikke er klar om fem minutter må bli alene hjemme i dag.

Supermammaen leverer. Hadet, mamma. Klem og fornøyde kropper som går til hver sin dag. Jobb. Flyt. Slitenmammaen leverer. Gråting. Jeg vil være med deg, mamma. Kan jeg være med deg på jobb? Ikke i dag, hveser munnen. Du er frisk og fin, inn med deg. Ha en fin dag. Barnet henger i beinet, og jeg må riste det av meg. Riste morgenen av meg.

Litt sen på jobb. I tide, men for sen til å rekke en beroligende kaffe før dagen starter. Morgenens stress og humør forfølger meg hele dagen.

Henting. Supermammaen møter glade barn som kommer løpende mot meg. Klemmer. Kler raskt på seg, vil hjem. Små armer rundt halsen. Varm, kjærlig hånd i mammas hånd. For en lykke! Så godt det er å hente deg, lille venn. Ettermiddagene er travle, men gode. God middag, latter rundt bordet. Alle prater, alle forteller. Jeg ser alle, hører alle. Vi leker, fyker rundt på stuegulvet alle sammen. Spiller musikk, danser, ler. Så heldig jeg er, som er moren deres!

Slitenmammaen møter barn som ikke vil være med hjem. Du forstyrrer leken, sier de. Hvis du ikke kommer nå, kommer jeg ikke og henter deg etterpå, svarer jeg. Da må du overnatte i barnehagen helt alene, og det blir nok veldig skummelt når alle har gått hjem og det blir mørkt og farlig på kvelden. Barnet kommer. Trist, motvillig. Vil ikke sette seg i bilen, vil ikke ha på sele. Hvor kom denne trassen fra? Slitenmammaen forbanner hentingen som konsept. Den forbanna hentingen, midt i tiden mellom sliten og sulten.

Supermammaen snakker med rolig, myk stemme. Kryper opp i sofaen med barna om kvelden. Kiler, leker. Leser. Doktor Proktors prompepulver og Tassen. Jeg elsker dere, sier supermammaen mykt. Så fantastisk heldig jeg er som har dere.

Slitenmammaen vil ha fred. Ser på klokken gjentatte ganger. Forbanner hvordan den snegler seg avgårde. Hvor tidlig kan man legge ungene, egentlig? Ungene er marker som kryper og åler seg rundt. Herjer. Slår hodet i en hylle, må få trøst. Halvhjertet trøst er alt jeg har å tilby. Sånn går det når dere herjer sånn, sier jeg. Jeg kunne like gjerne sagt at det er din skyld, du får trøste deg selv.

Slitenmammaen flykter i det barna legger seg. Må ut. Må ha hode og kropp for seg selv. Løper en tur eller lander i sofaen hos en venninne og får ristet dagen av seg over en kopp te og en prat. Av og til er det nok. Nok til å møte mannen som kjæreste når jeg kommer hjem igjen. Andre ganger sitter det i. Slitenmammaen svarer med enstavelsesord når jeg kommer hjem og faller om i sengen en god stund før leggetid. Jeg må være alene, må sove av meg denne dagen.

Supermammaen kryper inntil mannen sin på kvelden. Lager en kopp te til hver. Småprater, kysser, koser, stryker. Ser en serie på tv. Er nære. Legger oss sammen, får ikke sove. Vi har så mye å prate om! Og i det vi burde ha sovet for lengst, vikler vi oss inn i hverandre, må ha en smak av hverandre før natten og søvnen seirer.

♥Cecilie

(ps: husk at vi alltid er supermammaer uansett!)